Helvetestimen
Kan traumer arves? Kan en hendelse, tortur og krigstraumer endre et DNA? Og hvordan kan dette gi seg utslag i neste generasjon? Kan man endre det tilbake? Kan man helbredes? Er det mulig å forsone seg med nedarvede traumer?
Vi lever på toppen av sivilisasjonskjeden. Menneskeheten har gjennom tusener av år utviklet kunnskap til samtiden vi lever i. Likevel står menneskeheten ovenfor enorme utfordringer når tortur, krig og traumer fortsetter i nye generasjoner. I bunn ligger ondskap satt i system, krigens premiss, den menneskekyniske formel for selvutslettelse. Kan vi med en teaterforestilling påvirke vår egen bevissthet gjennom å fremvise, snakke og vikle dette ut? Kan vi få øye på oss selv fra et annet perspektiv og bryte nedarvede handlingsmønster?
Det er utvilsomt interessant at epigenetisk forskning viser at traumer kan arves og endre et DNA. Dette vil være utgangspunktet for, og ramme inn vår forestilling der en fars opplevelser av krig og tortur overføres til hans sønn. Er det mulig å forsone seg med en voldshistorie og tilgi en som har påført deg dype sår som aldri gror? Er det mulig å bryte et handlindmønster som er gitt deg i arv?
Kunstnerisk målsetting
Vi vil undersøke ondskapens tilstedeværelse i vår samtid gjennom å la den utspille seg mellom en far, en sønn og djevelen, ispedd stemmer fra en mor, en kone og en søster. Gjennom at sønnen spiller alle rollene undersøker han farens fortelling fra ulike perspektiv, og prøver på denne måten å forstå mer om farens mentale mørke.
Vi ønsker å ha fengselscellen og torturkammeret som hovedarena i fortellingen, og bruke musikere som på scenen er med på å akkompagnere gjennom sanger og lydlandskap.
Kan vi med kunstnerisk presisjon endre oppfattelse av ondskap, påvirke enkelt menneske, berøre et tema som for mange er søkt, men som allikevel omgir oss i vår brutale samtid? Det finnes i dag cirka 15 prosent demokratisk styresett igjen i verden. Resten er autoritære stater og myndigheter der mange benytter tortur og vold for å holde folket stagget. Vi mener vi kan gi vår frihet, demokrati og liv en opplevelse til ettertanke for noen av våre viktigste verdier.
Nettopp teatret, men sin unike plattform er en god arena for en fabulerende reise, i bindeleddet mellom det personlige og det almene ser vi en mulighet for å utvikle et genuint og våkent utrykk. Vår sammensatte og ulik tilnærming til kunsten er slik sett premissleverandør og skal bli en garantist for noen som våger.
Tema
Eidsvold har siden 2021 arbeidet med et kunstprosjekt med arbeidstittel Sorg du arver. Prosjektet tar utgangspunkt i hans egen far, Knut Eidsvold, født i 1913 og aktiv kommunist under andre verdenskrig. 18. juli 1944 ble han arrestert og satt på enecelle i fengselet i Møllergate 19 i Oslo. Der satt han frem til 8. februar 1945. Over denne perioden ble han sterkt torturert. 8. februar 1945 ble han overført til Grini arbeidsleir og var der frem til 8. mai 1945. Noe ble endret i ham i denne perioden. Også hans DNA gjennom sine traumer?
Nå herjer det en ny krig i Europa og harde krigshandlinger rammer igjen mennesker i Gaza. Daglig blir vi påminnet krigens lidelser for de berørte. Konsekvensene dette har for enkeltmennesker og familiers traumer vil bli tydelig i årene fremover. Traumene som påføres på begge sider av krigen vil prege befolkningen i flere generasjoner fremover.
Norge bærer på nærliggende nasjonale traumer fra terrorhendelsene 22 juli 2011. I møte med den brutale terroren ble våre private og nasjonale verdier satt på prøve. Denne hendelsen krever at vi fortsetter å snakke om konsekvensene av politisk motivert terror og at vi nekter å la dens retorikk bli den seirende. Ondskapens grusomheter og virkemidler satt i system er noe vi må aldri slutte å fortelle og mene noe om.