Hamsun­sentrifugen

«Fabulere er det å fable, dikte opp historier eller fortelle fantasifullt.»

I psykologi og psykiatri brukes denne betegnelsen om det å assosiere til et inntrykk eller et spørsmål i en slik grad at assosiasjonene ikke lenger beholder dekning i faktiske kjennetegn ved stimulus. Personen blander med andre ord sammen inntrykk basert på det vedkommende har sett med innbilninger, og lar disse inntrykkene få samme status i sin bevissthet uten at han selv er klar over dette.

Kilde: Det norske leksikon.

Knut Hamsun

Knut Hamsun regnes fremdeles som en av våre fremste forfattere. Han var for mange en kontroversiell person og etter manges oppfatning politisk omstridt med sin tyskervennlige fremtoning i mellomkrigstiden og under og etter andre verdenskrig. Gjennom mange år skrev Knut Hamsun en rekke antisemittiske artikler. Det er problematisk. Lest i historiske kontekst var dette en allmenn holdning og oppfatning enn det vi liker å tro, men ikke desto mindre problematiske om man skal stilling til det i dag. Kan man skille forfatterskapet fra person? Om ikke, trenger man å velte forfatterskapets kvaliteter av den grunn? Vi mener nei, men ønsker å problematisere dette i Hamsuns eget narrativ og kontekst.

Til tross for hans politiske ry har Hamsun forblitt en litterær kjempe og er fremdeles en av de mest leste forfattere i Norge.

Personlig har Eidsvold dumpet borti Hamsun i en rekke sammenhenger. Han har hatt stor glede i å fordype seg i jeg-personen i romanen «Sult» en forestilling han også var med på å utvikle som produsent og skuespiller. Han har spilt Isak dramatisert fra romanen «Markens Grøde» fra 2005 med en forestilling spilt tohundre ganger og som fremdeles spilles i 2025. Eidsvold har medvirket og utviklet «Hamsungate» bygget på Hamsuns noveller i samarbeide med Nationaltheatret og Riksteatret, han har laget forestillingen «Feber» fritt etter Hamsuns dikt. Eidsvold har spilt Arild Hamsun i filmen «Hamsun» – 1996, regi Jan Troell.

For Eidsvold har dette arbeidet medført til en dyp beundring og kjærlighet til Hamsuns hensynsløse avdekning av menneskesinnet som verken godt eller ondt, vi er begge deler.

Hamsuns genuine blikk på menneske og samspill mellom sinn og natur avspeiler et stort dyp i menneske. Det er dette prosjektet skal søke inn i.

Vi tror Knut Hamsuns blikk på verden vil bestå med sin universelle klang. Vi trenger Hamsun i dag som en påminnelse om vår skjøre eksistens, hvordan han ser verden med underfundig undring, hans blikk på naturens storhet og den iboende naturen i oss, hans evne til å beskrive og gjøre underbevissthetens strømninger tilgjengelig som en søm som binder sjelen sammen der hans karakterer ofte fremstår med et «kratt i sjelen». Det kan det bli god dramatikk av.

«Menneske er kan hende bare en streng, men jeg vil ha hundre toner ut av den» Knut Hamsun

Bøker vi vil hente karakterer og stoffutdrag fra er blant annet; «Sult», «Pan», «Victoria», «Ringen sluttet», «Markens Grøde», «Konene ved vannposten», «På gjengrodde stier», novellesamlingen «Kjærlighetens slaver» og diktsamlingen «Det vilde kor».

Med hjelp av musikk kan vi enda sterkere påvirke og endre vår oppfatning av en situasjon, et minne, en stemning, for slik også kunne se verden fra en annen vinkel, få øye på noe annet, skape nyanser og bryte ut av situasjonen og danne en ny. Dette vesentlig for å vekke følelser hos publikum, ikke for å fremvise følelser eller føleri i seg selv. Det gir ingen mening.

Tekster fra Hamsuns diktsamling «Det vilde kor» innehar sterke skildringer av menneskesinnet i utakt, sorg og desperasjon, men også finstemte hjerter i takt. (se musikkvedlegg og utvalg tekster.)

Det vil utvikles noen nye sanger fra en samling dikt som ikke ble utgitt før i 2003 «En fløyte lød i mitt blod»

Komponist Terje Johannesen har en stringent dramaturgisk teft med nærværende, ømt, frekt og rått utrykk.

Knut Hamsun var en underbevissthetens snok, en diktermester og en psykologiens strengemaker. Det er denne strengen vi skal dyrke og stryke.

Så det er menneske i sin søken etter svar, i en identitetskrise vi skal tromle i sentrifugen. Var det den politiske amøben som lot seg forføre av et ideologisk korstog, var det angsten for krefter som han oppfattet som trussel? Eller var det i forelskelsens psykose som gjorde at alt endret seg i ham? Eller var det driftene som styrte ham? Var det i møte med den medfødte naturfølelsen i ham eller våknet naturfølelsen der i skogen et sted? Eller var det i synet av Vestfjorden ut mot Atlanterhavet naturfølelsen i ham våknet? Var det i rus, eller sinnets irrganger som medførte at alt veltet i ham gang etter gang, eller i møte med disse kvinnene som drev ham til vanvidd, frøken Alvilde, Yllajali eller Victoria? Er de egentlig døde eller venter de på ham på den andre siden, er det de som driver slik gjøn med ham? Alt dette for å spenne menneske ut i et omveltende dramaturgisk rom som ikke vil gi ham fred.